Bjørn, m. Bjørn (ursus). Sædvanlig med afvigende Udtale: Bjønn (mest alm.), Bjødn (Søndre Berg. og fl.), Bønn (Selbu), alt med aabent ø (ö) ligesom de foregaaende Ord (Bjølla, Bjørg, Bjørk). G.N. björn; Sv. björn. (I andre Sprog en kortere Form, hvorom s. Bera). Uegentlig om en barsk og buldrende Person; jf. Brotbjørn. Ellers brugt som Mandsnavn, især sammensat (Asbjørn, Gunnbjørn, Sigbjørn, Torbjørn, Vebjørn og fl.). Han er baade Bjørn og Ukse: han er ret dygtig, forsvarer sig i enhver Stilling. Det kom Bjørn i Barneleik: der kom en ubehagelig Afbrydelse. Selja Skinnet av Bjørnen, fyrr han er skoten: gjøre Regning paa det uvisse. – Fleertal sædvanlig regelret med “ar” (Bjørnar), ellers med “er”: Bjødner (Hard.), Bjønnir (Tel.). G.N. birnir. I Sammensætning tildeels Bjørnar (Bjønna), f. Ex. “Bjønna-klo”, afvigende fra G.N. bjarnar. Saaledes Bjørnarfet (e’), el. Bjørnarfar, n. Spor efter Bjørnen. Bjørnarfora (oo), f. Mærke efter et Angreb af Bjørnen. Bjørnarhide, n. Bjørnehule. Bjørnarjag, n. Bjørnejagt, Klapjagt. Bjørnarlabb, m. Bjørnelab; ogsaa kaldet “Bjønna-lom” (Sdm.) og “Bjønnram” (Østerd.).